x

Jeg hadde et forbilde en gang. Et menneske jeg beundret. Måten vedkommende kjempet på, snakket på, engasjerte andre på, alt. Vi begynte å jobbe litt sammen, vi ble kjent, vi ble venner. Men så skjedde det noe. Jeg vet ikke hva. Om jeg gjorde noe feil, sa noe feil, gjorde noe som gjorde at vedkommende følte at posisjonen x hadde var truet. Jeg vet ikke. Et fint og nært vennskap ble til et svakt bekjentskap. Jeg møter fortsatt vedkommende en gang iblant. Vi finner ikke noe å snakke om. Ordene strekker ikke til. Det føles feil å si hei, å hilse i det hele tatt. Og hver gang jeg samler meg sammen, går til vedkommende, sier hei og prøver å få til noe vi hadde en gang, så går det ikke. Og jeg stenger følelsene inne til så fort jeg er alene, så slipper jeg tårene fri, alt. Jeg kjenner tankene storme inni meg, havet nedover ansiktet mitt. Det er ikke noe mer av oss. Ikke mistet jeg en venn, men også et menneske jeg så så mye himla mye opp til. Det gjør virkelig vondt i hjertet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg kunne gitt så mye for at vi kunne være venner igjen som før. Dra til en park og drikke milkshake sammen, eller henge på en kafe og diskutere de store og små tingene, sende meldinger til x om dumme gutter. Ja, som vi gjorde før.