Dagen som ikke burde komme

Dette er en sånn dag hvor du står opp tidsnok, men kroppen er sliten. Du ligger i sengen, prøver å planlegge hva du skal, men det funker ikke. Kroppen sier nei, nei, nei, nei, nei. Du sier jo, jo, jo. Men det blir for mye nei, du gir opp og sovner. Du våkner en time senere fortsatt like sliten, men du må på universitetet, du må lese, du skal på kurs, sant, du må møte forberedt, sånn at du kan svare på spørsmål, se pen ut i klærne dine. Leve opp til den fasaden din, den du ikke helt vet hvordan du fikk. Også må du spise lunsj, men egentlig har du ikke matlyst. For du vil hjem og grine. Skrike høyt. For det er som Eigenarta sier, du savner å føle deg fin. Du savner å føle deg verdsatt. Du skal på middag etter all lesingen og jobbgreiene dine. Middag med tre av guttene du har likt (og andre folk, da). Alle tre som har valgt andre eller ikke deg, hvert fall. Hvor mye skal man manne eller kvinne seg opp til det. Følelsene er så motstridende. Skal du dra eller ikke? Du vil jo være der, sant? Føle deg litt fin, for du har kledd deg pent med vilje, du vil bli lagt merke til, du vil at de skal se at du har det bra, at du ikke er helt fucked, liksom, men så vil du ikke dra, for du vil ikke være nedstemt heller, sant? Du vil jo føle deg bra og det gjør du ikke i deres selskap. Tenk hvor mange problemer man kan ha i i-land, tenker du, og blir litt flau. Uansett, det virrer i hodet og du kunne forsvunnet de timene det gjaldt, så hadde du sluppet å ta stilling til det. 

(Helt, helt innerst inne tenker du at dette er superteit å skrive om, for det er det, men du gjør det likevel. Alt er jo teit fra før av.)