Ta meg til Øya

Klokken nærmer seg elleve på kvelden. Det er mørkt, kaldt. Jeg har tatt på meg hettegenseren. Kompisen min står bak meg med en sigarett i hånden. Jeg beveger hodet sakte til rytmen av Susanne Sundførs musikk. Et lite øyeblikk kjenner jeg en intens følelse av lykke. Jeg lukker øynene og synger. Jeg lukter øl og røyk, men driter i det. Jeg er her. Med Susanne Sundfør. White Foxes. The Silicone Veil. You name it. Alle de bra sangene hennes. Ingen kan ta det fra meg. Kompisen min legger armen sin forsiktig rundt meg, hvisker ting til meg. Vi kommenterer alle sangene. Jeg ser at alle jentene som har flørtet meg ham under konserten blir sjalu over at han prioriterer å prate med meg, venninnen hans. Jeg liker den følelsen. Lydene, stemningen, lyset, alt er så bra. Jeg har ventet på å se henne live. Faen så bra. Kroppene beveger seg til bassen. Stemmene synger de samme ordene. Der er så herlig, så fint. Ta meg med til Øya. La tiden stå stille. La meg drite i alt og leve noen sekunder til musikkens takter.