Søndag 24.02.13
I flere dager har jeg kjent tomrommet vokse. Jeg har prøvd å fylle det med tidsfordriv, utallige timer på lesesalen, studer med venner, ja, jeg vet ikke, trening, grining, skriking. Jeg har lest dritt om meg selv på nettet. Rivd meg selv så langt ned jeg bare kan. Jeg har trykket på de knappene som gjør mest vondt. Gått gjennom gamle e-poster med dritt til meg, lest gamle tekstmeldinger som er utvekslet mellom meg og ham. Jeg har gjort så mye rart. Fint også. I håp om å finne svar, men jeg finner dem ikke. Jeg orker ikke å ta telefonen. Den ringer. Bestevenninna mi. Bestevennen min. Moren min. Mennesker som betyr noe. Men jeg orker ikke. Og jeg vet ikke hva det er.
Hun ringer. Det er fredag. Jeg sitter i sofaen. I leiligheten min. (Jeg har flyttet for meg selv siden sist jeg skrev her.) Jeg griner. Jeg har sett på en triviell serie som har gjort inntrykk. Hun ringer. Jeg gidder ikke å svare. Hun ringer igjen. Jeg tenker at det kan være noe viktig og tar den. Hun har bestått oppkjøringen og fått lappen. Hun er superhappy. Jeg hører det i stemmen hennes, og jeg gratulerer henne og kjenner flere tårer vokse i øynene mine. Ikke fordi jeg ikke er glad på hennes vegne, jeg er kjempeglad på hennes vegne. Men jeg må gråte av kontrasten. Av at jeg ikke tok telefonen første gangen hun ringte. At hun måtte ringe en gang til for å få tak i meg. For at jeg sitter her.
Vi var på kino i dag. Vi så En som deg. Hun er et av de fineste menneskene jeg vet om, og jeg har hatt lyst til å prøve å sette ord på det for henne, men så klarer jeg ikke. Jeg sier at det ikke gjør noe, for hun sitter i kinosalen med meg, vi har hverandre. Vi ser en kjempefin film. Vi ler flere ganger, småhvisker, og gråter.
Hun kjører meg hjem. Jeg vinker til henne i det hun kjører bort. Jeg spaserer bort fra leiligheten. Går en omvei. Tar av meg skinnhanskene. Lukker øynene og hører lyden av Acne hælene som treffer asfalten i mitt tempo. Det er mørkt. Fingrene blir kalde, men jeg vil det, jeg gjort det mot meg selv med vilje. Jeg tenker på ham. Jeg har ikke hørt stemmen hans på dritlenge. Og jeg savner ham. Kanskje det er på grunn av filmen, kanskje ikke, jeg vet ikke. Jeg tenker et øyeblikk om jeg skal ringe bestevennen min og fortelle alt som går gjennom hodet, men han kommer til å be meg om å sove på det og da kommer jeg ikke til å gjøre det. Jeg taster inn det svenske nummeret hans. Og jeg begynner å gråte. Men jeg bryr meg ikke. Jeg hører ringetonen. Lar det ringe lenge, men det er aldri en svensk fyr som svarer i andre enden. Jeg legger på. Blir stående en stund. Jeg prøver å gjemme ansiktet i skjerfet. Skal jeg ringe en gang til? Nei, jeg gjør det ikke. Jeg gråter mer. Går det siste lille stykket tilbake til leiligheten. Låser meg inn i blokken, det er ikke noe post, selvfølgelig er det ikke det på søndager, låser meg inn i leiligheten, synker sammen i entreen. Jeg blir sittende en stund, summer meg, tar oppvasken, gjør alt det jeg må og legger meg i sengen. Han sender en tekstmelding en drøy time etterpå: "Hej. Kan inte snacka nu. Något viktig eller kan jag ringa under veckan?" Jeg svarer at det ikke er noe og ønsker ham en fin uke. Han spør om jeg er sikker, og jeg svarer: "Jaja." Og det er kanskje like greit, for det er jo ikke noe mer. Vi var aldri noe, og jeg prøver å skrive et nytt kapittel som ikke er i samme bok som det han og jeg allerede har avsluttet.
I flere dager har jeg kjent tomrommet vokse. Jeg har prøvd å fylle det med tidsfordriv, utallige timer på lesesalen, studer med venner, ja, jeg vet ikke, trening, grining, skriking. Jeg har lest dritt om meg selv på nettet. Rivd meg selv så langt ned jeg bare kan. Jeg har trykket på de knappene som gjør mest vondt. Gått gjennom gamle e-poster med dritt til meg, lest gamle tekstmeldinger som er utvekslet mellom meg og ham. Jeg har gjort så mye rart. Fint også. I håp om å finne svar, men jeg finner dem ikke. Jeg orker ikke å ta telefonen. Den ringer. Bestevenninna mi. Bestevennen min. Moren min. Mennesker som betyr noe. Men jeg orker ikke. Og jeg vet ikke hva det er.
Hun ringer. Det er fredag. Jeg sitter i sofaen. I leiligheten min. (Jeg har flyttet for meg selv siden sist jeg skrev her.) Jeg griner. Jeg har sett på en triviell serie som har gjort inntrykk. Hun ringer. Jeg gidder ikke å svare. Hun ringer igjen. Jeg tenker at det kan være noe viktig og tar den. Hun har bestått oppkjøringen og fått lappen. Hun er superhappy. Jeg hører det i stemmen hennes, og jeg gratulerer henne og kjenner flere tårer vokse i øynene mine. Ikke fordi jeg ikke er glad på hennes vegne, jeg er kjempeglad på hennes vegne. Men jeg må gråte av kontrasten. Av at jeg ikke tok telefonen første gangen hun ringte. At hun måtte ringe en gang til for å få tak i meg. For at jeg sitter her.
Vi var på kino i dag. Vi så En som deg. Hun er et av de fineste menneskene jeg vet om, og jeg har hatt lyst til å prøve å sette ord på det for henne, men så klarer jeg ikke. Jeg sier at det ikke gjør noe, for hun sitter i kinosalen med meg, vi har hverandre. Vi ser en kjempefin film. Vi ler flere ganger, småhvisker, og gråter.
Hun kjører meg hjem. Jeg vinker til henne i det hun kjører bort. Jeg spaserer bort fra leiligheten. Går en omvei. Tar av meg skinnhanskene. Lukker øynene og hører lyden av Acne hælene som treffer asfalten i mitt tempo. Det er mørkt. Fingrene blir kalde, men jeg vil det, jeg gjort det mot meg selv med vilje. Jeg tenker på ham. Jeg har ikke hørt stemmen hans på dritlenge. Og jeg savner ham. Kanskje det er på grunn av filmen, kanskje ikke, jeg vet ikke. Jeg tenker et øyeblikk om jeg skal ringe bestevennen min og fortelle alt som går gjennom hodet, men han kommer til å be meg om å sove på det og da kommer jeg ikke til å gjøre det. Jeg taster inn det svenske nummeret hans. Og jeg begynner å gråte. Men jeg bryr meg ikke. Jeg hører ringetonen. Lar det ringe lenge, men det er aldri en svensk fyr som svarer i andre enden. Jeg legger på. Blir stående en stund. Jeg prøver å gjemme ansiktet i skjerfet. Skal jeg ringe en gang til? Nei, jeg gjør det ikke. Jeg gråter mer. Går det siste lille stykket tilbake til leiligheten. Låser meg inn i blokken, det er ikke noe post, selvfølgelig er det ikke det på søndager, låser meg inn i leiligheten, synker sammen i entreen. Jeg blir sittende en stund, summer meg, tar oppvasken, gjør alt det jeg må og legger meg i sengen. Han sender en tekstmelding en drøy time etterpå: "Hej. Kan inte snacka nu. Något viktig eller kan jag ringa under veckan?" Jeg svarer at det ikke er noe og ønsker ham en fin uke. Han spør om jeg er sikker, og jeg svarer: "Jaja." Og det er kanskje like greit, for det er jo ikke noe mer. Vi var aldri noe, og jeg prøver å skrive et nytt kapittel som ikke er i samme bok som det han og jeg allerede har avsluttet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar