Det siste ord

Det er rart hvordan man egentlig kan vite noe hele tiden, men ikke ta det innover seg. Det kan være at bestevennen kanskje skal flytte eller at noen er borte for alltid. Hjernen registerer det, du forstår ordene. Du tror du skjønner hva det innebærer. Gjør ikke alle det? At ja, han eller hun flytter. Eller, han eller hun er død. Eller, at foreldrene til venninnen din skal skille seg. Jeg vet ikke. Man skjønner hva det betyr. Det er jo grenser for hvor dum man er, liksom. Men egentlig, så har man ikke skjønt det. Når typen sier: Du, dette funker ikke. Vi må gjøre det slutt. Du skjønner jo hva det betyr selv om du ikke gjør det. For du vet ikke hva tomrommet betyr, hva det vil innebære for deg. Og jeg vet ikke hvor mange ganger hjernen min har skjønt at, ja, det og det skal skje, men så har ikke jeg, ja jeg, mennesket, forstått det. Så spør jeg meg selv: hvor dum er du? Hvofor skjønner du det ikke. London. I morgen. Sto det i tekstmeldingen. Det var først nå selv om jeg hadde visst det i to-tre måneder, kanskje. Det var først nå. I kveld. Etter å ha lest den tekstmeldingen at jeg skjønte at en relasjon kanskje ville hviskes ut, og jeg som hadde forberedt meg. Sagt at alle drar hit og dit for å studere eller jobbe. Man skal jo finne ro, etablere seg eller ja, blir bedre kjent med seg selv. Men nei, jeg skjønte det ikke. Det er jo noe fint over det. At vi mennesker på en måte er litt naive, er det ikke? Det skulle vært grenser for hvor vondt noe sånt skulle ha gjort.