Dag inn, dag ut

Jeg går på lesesalen. Leser oppgaver, disponerer dem, skriver dem. Kjenner at dette ikke kommer til å gå superbra, for jeg klarer det ikke helt, men jeg prøver. Ikke gi opp. Det er fortsatt noen dager igjen. Du klarer det. Heia, heia. Kom igjen. Heia meg selv. Faen, tenker jeg. Klapper igjen Macbooken. Blir sint. Jeg samler sammen verdisakene mine og går en tur rundt byggen i regnet. Går inn på lesesalen igjen. Fresh start. Prøver igjen. Får det ikke til. Gir opp. Drar hjem. Slapper av. Ser på Mad Men. Unnskylder alt med at jeg har kjærlighetssorg, at ting ikke går helt veien. At det jeg leser om meg selv på ulike steder vil forsvinne i arkivene, men nei. Det brenner seg på netthinnen. Prøver å forberede meg litt mer til eksamen. Gir meg etter to timer. Ny dag. Samme regla. Sove. Ny dag. Sove. Ny dag. Og det jeg vet er at dette går en vei, nemlig ned. Og jeg er likegyldig. Jeg tenker at det er så mye som er viktigere enn studier, karriere bla bla. Jeg har fått perspektiv på ting, men hva faen har det å si når man er alene. Det er man alltid. Det er faen ingen som ser deg når du trenger det. Hvert fall ikke de som burde. Jeg slår hodet mot veggen. Befriende. Legger meg. Ny dag i morgen.