Gutter, altså

Kroppen er kald. Den trekker den varmen som er ut av dyna. Tårene har stivna i ansiktet. Jeg har lest gjennom gamle tekstmeldinger. Kjent gleden, smerten, synsingen som ligger bak min egen tolkning av noen av ordene. Også har jeg tenkt at jeg ikke vil ha noe uoppgjort. For hvem vet når det er over. Når løpet er kjørt. Så jeg sender ham en melding selv om jeg bestemte meg for at vi ikke trengte å ha kontakt, for jeg kom ingen vei med det. Det hjalp meg ikke å bli ferdig med ham. Men mennesker kan vel ikke bare fortrenge ting og tro at de blir borte? Lar vi ikke fortiden jage oss? Jeg skriver: "Hei. Jeg vil ikke at vi skal være sure på hverandre." Jeg skal akkurat til å trykke send, men så legger jeg til: "Beklager for at jeg var hard." Jeg tenker at den siste setningen er et hån mot meg selv. Fordi jeg beklager meg selv. Men så var det kanskje jeg som la opp til den lille "krangelen". Det var likevel han som anklaget meg for noe som ikke var sant. Jeg driter i det. Lar setningen stå sånn. Lar meg selv gå på kompromiss, og jeg vet ikke hvorfor jeg er så fortvila. Fordi jeg savner ham? Eller fordi jeg føler meg svak? Gutter, altså.